En student ved Universitetet i Oslo, Svein-Arne Strømsodd, undersøkte i 1979 Oslofolks holdning til dialekter.
Han intervjuet 133 personer, og stilte blant annet spørsmålet: "Hvilken dialekt liker du minst?" I byen som helhet svarte 20 % av de spurte østfoldmål!
På Vestkanten var det hele 24 % som sa at østfoldmålet var den dialekten de hadde minst til overs for. Du sku ældrin ha hørt på makan!

Men lenge før denne undersøkelsen visste vi at en del folk fra andre landsdeler ser ned på målet i Østfold. Det har vært så alminnelig å høre nedsettende og latterliggjørende uttalelser om målet vårt at mange østfoldinger etter hvert har begynt å tru det sjøl, at det er stygt, det målet de snakker!

Er målet vårt virkelig stygt?

La oss se på et par trekk ved målet i Østfold som de trolig har festet seg ved, de som har hevdet at det er en "stygg" dialekt: vokalen æ, nektingsadverbet ente eller ette og setningsmelodien (tonegangen). Noe av det som folk utenfra legger mest merke til ved østfolddialekten, er den utbredte bruken av lyden æ. Den opptrer på mange plasser der andre norske dialekter stort sett har a eller e. Både i ordstammene og i endingene er det et vell av æ'er!
Foran visse konsonanter og konsonantgrupper går a regelmessig over til æ, f.eks. i hætm, sælt, værm, å kræbbe, ei pædde. Likedan er med e - den går også over til æ foran visse konsonanter: fæmm (5), næbb, kvæll, hænge.

Substantiv:

Når det gjelder endinger, møter vi æ i flertall av mange substantiv, særlig hankjønnsord:
kniv - kniven - knivær - knivæne (i de sørligste bygdene knivane)

time - timen - timær - timæne/-ane
Også en del hunkjønnsord har denne bøyningen: 
myr - myra - myrær - myrænel/-ane

Hunkjønnsord som ender på -e, får bare tillagt -r i flertall over det meste av fylket:
jente - jenter - jentene.
Men i nord, i Spydeberg, i Tomter og deler av Askim får også slike ord -ær:
jente - jenta - jentær - jentæne

 

Verb:

I verbene finner vi også -ær i endinger. Alle verb som ender på -a i fortid (preteritum), har nemlig -ær i nåtid (presens):
baka - bakær, danse - dansær
Også en del verb som i fortid har -de eller -te, har -ær i presens: hørær,  tømmær osv. I de ytre bygdene har presens -er: hører osv.

Adjektiv:

Også i adjektivbøyningen dukker æ'ene opp, nemlig i komparativ og superlativ:
rik - rikære - rikæst, morosam - morosammære - morosammæst. Når det blir sagt at østfoldmålet er "bredt" og dermed "stygt", sikter det vel helst til de mange æ-ene, men det er uklart hva som egentlig menes med at et mål er "bredt". Vitenskapelig sett er det ingen holdepunkter for å si at et språk eller en dialekt er "stygg" eller "pen". Slike oppfatninger bygger bare på personlige vurderinger av enkelte språk-lyder eller talemusikken. Når det gjelder æ, er det opplysende å sammenligne med hvordan denne vokalen vurderes i andre språk, f.eks. engelsk. Der er denne lyden ganske vanlig, vi har den i ord som eat, man, match, sad osv. Hvis æ var en "stygg" lyd i seg sjøl, skulle en vente at den ble vurdert som "stygg" i engelsk også. Men ingen har visst falt på å kalle den det i engelsk, og det kommer nok av at i det språket går æ-lyden inn i standardspråket. Når de mange æ'ene i Østfold blir mislikt av f.eks. folk i Oslo, henger det nok sammen med at østfoldmålet ligger nokså nær det østlandske standardmålet. Når æ kommer istedenfor standardmålets a eller e, føles det som en forvrengning av standardtalen - og det blir oppfattet som "stygt"!

 

Adverb:

Nektingsadverbet ikke heter som regel ette i de indre østfoldbygdene, ente i de ytre, men formene blir brukt noe om hverandre over hele fylket. Dette er et karakteristisk østfoldtrekk, særlig når ordet forkortes til 'te eller 'nte og bindes sammen med foregående ord. Noen eksempler: Du sku-'tte jøra slikt! Det går-'nte å leva på dænn lønna. Hadde du-'nte kommen, vet jæ-'nte åstan det hadde gått!

 

Talemusikken eller setningsmelodien er det nesten umulig å beskrive med ord - en må høre den for å få noe inntrykk av den. Den er langt fra den samme over hele Østfold. I de nordlige bygdene er den ikke mye forskjellig fra den som vi finner i oslomålet, men i de sørlige bygdene er den svært egenartet. Overgangen begynner kanskje omtrent der vi trekker grensen mellom de midtre og de ytre mål, men dette er svært lite utforsket. Det subjektive inntrykket av talemusikken i Sør-Østfold er at den har noe varmt og vennlig i klangen, den vitner liksom om ro og en bedagelig livsholdning. Dermed er det ikke sagt at folkekarakteren i Sør-Østfold er mer fredsommelig enn i de nordlige bygdene eller i Norge ellers - det bare høres slik ut! Det er nok denne spesielle tonegangen i målet i Sør-Østfold som folk utenom fylket regner for allment østfoldsk, og altså kanskje liker lite!

 

Mer om Østfoldmålet i boka:
Lundeby, Einar: Østfoldmål. [Gressvik], Østfold Mållag, 1995. ill. ISBN: 82- 993615-9-8