100 års jubileum
I 2008 har det eneste bemannede branntårnet i Skandinavia kunnet feire sitt 100 års jubileum. Og mange gjester kom det, fra både fjern og nær, og alle ønsket å hedre den vitale 100-åringen denne helgen i august.

Starten
Allerede i 1907, den 10.desember, vedtok styret i Østfold Skogselskap å etablere en brannvaktstasjon på Linnekleppen. Den 2. juli 1908 møttes styremedlemmene i Smaalenenes Skogselskap til møte i det nyoppførte brannvakttårnet. I styreprotokollen står det ” 2. juli 1908 kl. 10 aften avholdtes i det nyoppførte brandtårn på Linnekleppen bestyrelsesmøde i Smaalenenes Skogselskap ”.

Bemannet i sommerhalvåret
I sommerhalvåret har Brannvakttårnet på Linnekleppen vært bemannet i alle år siden.
Foruten nåværende vaktmann, Kristoffer Høidal , så har det vært 12 andre. Per Evensen fra Mysen var brannvakt i 12 år, Johan Olsen fra Rakkestad var brannvakt i 35 år. Klara Buer, også fra Rakkestad, sto for vaktholdet i 10 år.
De andre brannvokterne har vært Hans Veiby fra Båstad, Ole Svae, Karl Tiurn, Ludvig Johansen Finpaa, Arthur Johansen Tiurn, Oskar Johansen, Bjarne Johansen, Valdemar Johansen ( Bauen ) og Thor Krogh som var fra Marker.

Brannvakten på Linnekleppen har vært særlig viktig for skogeierne og kommunene i Østfold, men etter hvert har også andre interessegrupper meldt seg. Forsikringsselskaper kan ha en gevinst ved at også avsidesliggende gårder og hytter kan brannovervåkes. Og – ikke minst blant publikum er det stor interesse for Linnekleppen som mål for bl.a. søndagsturen. Gjennom Brannvakttårnets 100 - årige historie har tusenvis av besøkende funnet veien dit opp.

Det nåværende brannvakttårnet ble tatt i bruk i 1936 etter at tårnet fra 1908 ble revet.

Linnekleppen kart, Fotograf: Ulf Harry Evensen


Erindringer fra Rakkestad
Her følger et kort utdrag fra boka ” Erindringer fra Rakkestad ” ( Sigrid Lie f. Sønstegård ) ( 2006 )

” Linnekleppen og Slottåsen ”

” Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært på Linnekleppen. Det var pappa som tok oss med de første gangene da vi var små. Det å gå til Linnekleppen var omtrent like obligatorisk for oss som det var å lære å spille fiolin. Oddlaug fortalte at pappa bar henne til topps den våren hun enda ikke hadde fylt 2 år. Åse var selvfølgelig med. Heller ikke hun så store jenta der hun gikk og leiet mamma i sporene til vaktmester Svae på ” Kleppen ”.
Jeg er ikke sikker på hvor gammel jeg var den første gangen jeg klatret opp i tårnet der, men jeg husker fortsatt en tur da jeg var 10 år sammen med pappa og Anna Ødegård. Vi syklet til Stegen, parkerte syklene våre på låven der. Så tok vi bena fatt. Vi gikk den gamle veien som pappa alltid hadde gått om Murtnes og langs hele Galteryggen. Dette var nok før Blåveien ble merket. Den er litt kortere og ikke så bratt som stien vi gikk den gangen. På oppturen kom vi forbi en hytte hvor det var samlet mange ungdommer. En av dem jeg kjente var Martha Gjulem. Vi tok flere pauser, for det var langt. På et skilt før Murtnes stod det 3,5 km., men vi kom jo endelig til topps. Der sto det et tårn med en liten hytte like ved hvor vaktmannen Valdemar Johansen kunne overnatte ved behov. Han bodde på den lille gården Bogen ved Sjølja, og det kunne bli langt å gå når han hadde vakttjeneste. Vi klatret opp i tårnet, og lånte kikkerten til Valdemar. I den kunne vi se helt til Gaustatoppen i Telemark. Dessuten kunne vi telle 7 kirketårn; Degernes, Rakkestad, Os, Trømborg, Eidsberg, Øymark og Aremark.
Med det blotte øyet så vi til Sørdalen hvor mine forfedre kommer fra, og selvfølgelig til Sjølja hvor vi hadde fisket og kokt kaffe på den lille øya ute i vannet. Det var moro å stå oppe i tårnet og kikke på gårder og plasser en kjente og hadde minner fra. Mens vi var på toppen fortalte pappa at da han var ung brukte ungdommene å samles på Linnekleppen på St.Hans-aften for å danse og ha det moro. Det var nok sikkert en fin opplevelse på årets lengste sommernatt. Som oftest er det turen opp tindebestigere forteller om, men turen ned er gjerne like hard og strevsom. Anna var sliten, og gruet seg for sykkelturen hjem fordi hun måtte stå i ramma og sykle. Var for lita til å nå opp til setet så hun hadde fått et ” gnagsår ” i baken på turen fra Rakkestad.
Hjemturer kan som sagt være like harde som turen opp til toppen. Slikt er lett å glemme når man har et mål. Da vi var tilbake på Stegen, eller ” Steka ”, som vi sa på dialekt, lånte Anna telefonen og ringte hjem. Hun fortalte kjapt om turen, og at hun var på ” Skinka ”. Det er slike småting Anna og jeg ler av når vi treffes ”.

Kilder:

  • ” Linnekleppen ” Klara Buer ( Aschehoug 1984 )
  • ” Linnekleppen 100 år ” NRK Nyheter Østfold / Rainer Prang, Artikkel publisert 05.02.2008
  • ” Erindringer fra Rakkestad ” Sigrid Lie ( 2006 )

Artikkelen er skrevet av Eva Bjørnstad ved Lokalsamlingen i Rakkestad kommune.