Viktige begreper og kommunens rolle
Levende Skog har vært et bredt anlagt prosjekt for et bærekraftig skogbruk i Norge. Et bærekraftig skogbruk skal sikre skogens økonomiske, miljømessige og sosiale verdier. Representanter for skogeierorganisasjonene, skogindustri, myndigheter, fagbevegelse, miljø-, frilufts- og forbrukerorganisasjoner har deltatt aktivt i prosjektet.
I 1998 kom partene til enighet om 23 standarder, Levende Skog-standardene. Disse standardene er retningsgivende for de miljøhensyn skogbruket må ta i dag. I oktober 2006 kom partene igjen til enighet om en revidert utgave av Levende Skog-standardene. Den største forskjellen for skogeier er kanskje at skogbruket nå må kunne dokumentere at minst 5% av skogarealet skjøttes som biologisk viktige områder (BVO). Det er ikke intensjonen at hver skogeier skal oppfylle disse arealkravene, men at dette skal kunne dokumenteres i et større område (for eksempel Østfold fylke). Tall fra Norsk institutt for Skog og Landskap viser at Østfold sannsynligvis allerede har minst 10 % av sitt skogareal som enten i form av at de er kantsoner mot vann og myrer eller at de er registrert som BVO i en miljøregistrering som uansett bør skjøttes med miljøhensyn etter Levende Skog. Utfordringen blir å få dokumentert hvor disse arealene ligger.

Miljøsertifisering

er et begrep som er knyttet opp mot kjøp og salg av tømmer. Andelslagene i skogbruket, for eksempel Viken Skog BA og Havass Skog BA, må være miljøsertifisert for å ha ryggen fri når de omsetter tømmer. Det vil si at de må kunne dokumentere at skogeier som de kjøper tømmer av tar de miljøhensyn som er påkrevet i dagens skogbruk. I praksis betyr dette at de kun kjøper tømmer av skogeiere som enten har gjennomført registrering av viktige biologiske områder i sin skog (for eksempel MiS) eller som er så små at man kan utøve et ”føre var” skogbruk ved den enkelte drift (~skogeiendommer < 100 daa)

Skogbruksloven gir klare signaler om at det skal tas miljøhensyn i skogen. Allerede i formålsparagrafen står det ”Denne lova har til formål å fremme ei berekraftig forvaltning av skogressursane i landet med sikte på aktiv lokal og nasjonal verdiskaping, og å sikre det biologiske mangfaldet, omsyn til landskapet, friluftslivet og kulturverdiane i skogen.” Skogeigaren skal sjå til at alle tiltak i skogen blir gjennomførte i samsvar med lov og forskrift. Skogeigaren skal ha oversikt over miljøverdiane i eigen skog og ta omsyn til dei ved gjennomføring av alle tiltak i skogen. Slike omsyn kan føre til at nokre tiltak i skogen ikkje kan gjennomførast. Innafor desse rammene står skogeigaren fritt til å forvalte skogen ut frå eigne mål.

Forskrift om bærekraftig skogbruk sier i sin formålsparagraf at ”Formålet med denne forskrifta er å fremme eit berekraftig skogbruk som sikrar miljøverdiane i skogen, aktiv forynging og oppbygging av ny skog, og god helsetilstand i skogen, jf. § 1 i skogbrukslova.” Miljøkravene tar utgangspunkt i at de som etterlever Levende Skog standardene også vil oppfylle kravene i forskriften.

=> Kommunens rolle er først og fremst å føre tilsyn med at miljøkravene i skogloven og i forskrift om bærekraftig skogbruk blir fulgt. Dette gjøres blant annet gjennom stikkprøver ved hogst-,miljø- og foryngelseskontrollen som utføres hvert år. Rollefordelingen opp mot miljøsertifiseringsorganene er ikke endelig klarlagt. Stortinget understreket derimot i sin behandling av forskriften at den ikke skulle føre til mer byråkrati eller svekke forutsigbarheten for skogeiere som driver i henhold til Levende Skog standardene.

Kommunene er ellers som oftest med i styringsgruppa og prosessen rundt områdetakster med Miljøregistreringer i Skog (MiS).